Vi ble lovet en katastrofe, men fikk i stedet en tam og vennlig affære. Når alt skulle gå under var det rett og slett ikke verdt å hamstre eller kjempe. Det føltes nesten som om ingen hadde fått det med seg, men kanskje var dette det eneste alternativet, når fristen ble så kort: en kollektiv resignasjon, eller en rolig aksept av tingenes tilstand, mens vi prøvde å klemme noen siste dråper ut av tilværelsen.

Hva ville du ha gjort på verdens siste dag? Det er Alices spørsmål. Svaret hennes er å trekke mannen og de to barna deres tett inntil seg, og forsøke å skape den perfekte dagen. Den perfekte frokosten, det perfekte forsommerbadet, den perfekte middagen med hennes foreldre. Men en dag foregår ikke bare i nået, den rommer også fortiden, og for Alice betyr det at alt hun har tapt, blir synlig for henne. Den eneste trøsten er at det snart vil være bare tap igjen.